Et liv født i feil kropp

transseksuell

Denne bloggposten er tilsendt av Silje Sørli, som driver en blogg om hvordan det er å leve som transseksuell. 

Mitt navn er Silje Sørlie, eg er tretti år gammel og bor for tiden i Bergen og eg vil gjerne fortelle litt av min historie.

Eg har alltid visst at eg ikkje helt har vært helt som de andre, at eg har vært annerledes eller har eg virkelig vært annerledes?

Det hele begynte da eg var rundt ti-elleve års alderen at eg merket det at eg ikkje helt passet inn. At eg var annerledes enn de andre og det har ikkje vært noe særlig lett, fordi hele livet mitt har så og si stått på vent i alle disse årene. Eg har egentlig ikkje levd i det hele tatt.

Det som gjør det hele vanskelig er at eg ikkje har aksept eller støtte fra familie når det kommer til min situasjon og de har aldri akseptert det, aldri prøvd å si «hun», «henne», «datteren min» eller navnet mitt «Silje», som faktisk er det navnet eg har lovlig per idag, og som eg skifta for år siden på skattekontoret. Eg har slåss for å overleve, for å bli hørt, bli tatt på alvor, men uansett hvor enn eg går så blir eg møtt med fordommer, ingen aksept og det er ikkje noen som er interessert i å høre på eller hjelpe meg.

Eg husker for noen år siden (tror eg var rundt seksten-sytten år) da eg faktisk klarte – etter lang tid – å få time på Rikshospitalet, og eg var hoppende glad for nå skulle det endelig skje noe, men det viste seg å være feil for eg hadde klart å mase meg til en time og skulle få innkalling i posten til denne timen, men den dukka aldri opp og når eg ringte for å spørre etter timen min så fikk eg beskjed om at joda, timen var blitt sendt, men den var blitt avbestilt. Avbestilt av hvem? Det fikk eg aldri vite.

Det har tatt år og eg har slitt, eg har grått, eg har vært i ferd med å gi opp, men eg er her enda og slåss for og få lov til å bli den eg er som er jente, men uansett hvor mye eg prøver så ser det ut til at det ikkje skjer noe.

Eg har ringt Rikshospitalet ørten hundre ganger, sendt mail, sendt klager, prøvd å finne psykologer som kunne henvise meg så derfor var også gleden stor da eg fikk først time i mars (2015) hvor eg da skulle til Rikshospitalet og hadde fått innkalling til tre personer som jobbet ved NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme) men den gleden viste seg også å bli kortvarig. Når eg kom dit så leverte eg noen skjema som eg hadde fått i posten og fylt ut hjemme så skulle eg inn på timen, men det var kun én av de tre eg var innkalt til som dukket opp.

Eg var inne på kontoret hennes i cirka fem minutter, men ingenting ble sagt da hun prioriterte og ta en telefon og når hun var ferdig så ble eg sendt ut for å fylle ut ytterlige flere skjema nesten identisk til de som eg hadde fylt ut hjemme og det var hele timen.

Andre time kom ikkje før ut i juli hvor eg hadde fått time hos en psykolog, men også den timen viste seg å være bortkasta da for det første så sa hun selv at hun ikkje jobbet innenfor feltet, hun hadde med seg en bunke med papirer, deriblant min journal, men virket som at hun ikkje kunne bli ferdig fort nok, at det eg hadde å si var totalt uinteressant og hun var ikkje interessert i å høre på et ord eg sa.

Hun spurte meg kanskje en to-tre spørsmål om min barndom som eg har null hukommelse fra, da barndommen min egentlig ikkje har vært noe særlig fordi eg har aldri hatt aksept eller støtte eller fått lov å være den eg egentlig er, så barndommen for min del er et eneste stort svart hull, og da eg ikkje kunne svare på disse spørsmålene så pakket hun sammen og sa at vi egentlig bare kunne avslutte timen for det hadde ikkje noe for seg, og kom med en siste kommentar som: «Men eg er usikker på om du er jente fordi du har jo tatoveringer» som egentlig er helt irrelevant. Hva har tatoveringene mine med saken å gjøre? Kan ikkje jenter ha tatoveringer? Eg vet om flere jenter som har tatoveringer så eg ser ikkje problemet hennes der.

Uansett så fikk eg beskjed om at eg ville få et brev i posten uka etterpå med litt informasjon sammen med ny innkalling, men den går eg fortsatt å venter på og har ikkje mottatt i det hele tatt. Det eg har funnet ut er at det er blitt skrevet epikriser om meg på minjournal.no, som overhodet ikkje er korrekte og som ikkje har mening i det hele tatt. Når eg har ringt Rikshospitalet for å høre angående disse så fikk eg som svar om at «Nei, det kan ikkje stemme for vi skriver ikkje epikriser og legger heller ikkje noe ut der» var det eg fikk som svar, men den var jo underskrevet av de to eg var hos for ikkje å snakke om plakaten som henger på venterommet med sjekk dine epikriser her (eg har beviser og opptak av denne samtalen.)

Så her sitter eg den dag idag like grønn som eg var da eg var ti-elleve år gammel. Eg får ingen svar på noe som helst, når eg ringer så sier de ingenting, svarer ikkje på mail. Den siste klagen eg sendte inn til Rikshospitalet, med kopi til LDO (Likestillings- og Diskrimineringsombudet), Fylkesmannen i Oslo & Akershus og til Helse- og Omsorgsdepartementet, har eg heller aldri fått svar på og uansett hvor mye eg ringer og maser så skjer det ingenting.

Når det kommer til hele prosessen så virker det som at det går fint for alle andre, de kommer inn, får innkalling på innkalling, får diagnose kjapt og hele prosessen bare flyr avgårde, men når det kommer til meg og min erfaring av Rikshospitalet (og psykosomatisk avdeling) så er det at når det kommer til meg så gir de blanke f…

Et stort pluss som faktisk holder meg oppe er først og fremst hormonene som eg nå går på og begynte først med å selvmedisinere meg selv da eg fikk lett bestilt hormoner via nett.

Eg kjente til alle risikoer og hadde lest meg opp på alt. Når det kommer til hormonene så det har heldigvis gått bra og eg gikk vel på hormoner i omtrent fire måneder, før eg måtte levere dem inn på apoteket for destruksjon da familien min var imot det og trua med politianmeldelse. Grunnen til at familien min fant ut om hormonene var fordi at eg ville være åpen og ærlig og inkludere dem i livet mitt, noe som gikk rett i dass og eg var uten hormoner i kansje to-tre måneder før en venninne av meg hjalp meg å få tak i nye.

Men per idag så går eg ikkje lenger på «ulovlige» hormoner da eg nå har fått resept på dem fra lege og kan nå lovlig gå på apoteket for å få dem. Men det er ikkje takket være Rikshospitalet, for de hører eg ingenting fra.

Hormonene eg nå får er fra en lege eg ble tipsa om, som kunne hjelpe meg og som har hjulpet mange andre i min situasjon tidligere, men som sagt så er det ikkje bare hormonene som holder meg oppe.

Det er også de få vennene eg har, men som eg ikkje treffer så ofte igrunn på grunn av at de bor på Østlandet (Oslo og Omegn) og eg i Bergen. Men de har hjulpet meg mye og eg er per idag mer selvsikker, har fått styrke til å fortsette og slåss for saken min og for at eg skal får komme inn igjen og bli hørt, tatt på alvor og få begynt på behandlingen så eg kan til slutt få bli den jenta eg egentlig er.