Hvordan vil koronaviruset prege kulturen vår?

Koronaviruset har satt verden på hodet. Frykt og uvisshet, kombinert med virusets åpenbare skadepotensial, har ført til unntakstilstander i land etter land. Hvordan vil dette prege fremtiden? Vil noe forandre seg, eller vil alt bli som før?

Økt selvforsyning?

Når man som nasjon er fullstendig avhengig av et fungerende import- og eksportsystem, og man ser at systemet åpenbart er skjørere enn man liker å tro, da kan konsekvensen bli at mange tar til orde for økt grad av selvforsyning. Den norske selvforsyningsgraden av mat ligger på omtrent 50 %. Da er det ikke så rart at mange tar til orde for økt grad av selvforsyning.

Om ikke perspektivet endrer seg altfor radikalt i befolkningen, fra en ståltro på globalismen til ren og skjær isolasjonisme, kan det i det minste tenkes at flere land ønsker en større grad av selvforsyning. Og, skulle ikke det egentlig bare mangle?

På det folkelige plan ser man også en tydelig trend: Folk vil igjen bake sine egne brød, dyrke spiselige vekster i hagen og ha sine egne høns. Før i tiden var det vanlig at de fleste husstander hadde noe spiselig i hagen, enten det var snakk om poteter, kål, epletrær eller bærbusker. I tillegg var folk gode på konservering, og hadde gjerne en kjeller full av syltede grønnsaker. Folk har igjen blitt opptatt av dette, og mange vil gjerne være «bonde på si'».

En mer digital hverdag?

Mang en arbeidsplass har i koronatiden tatt møtene sine på digitale plattformer. Det er noen fordeler med slike møter. For det første: Man sparer tid. En trenger ikke å kjøre til jobben for å ha møtet, man kan simpelthen ta møtet hjemmefra. For det andre: Digitale møter som gjøres hjemmefra er også mer miljøvennlige. Man slipper å bruke bilen eller andre fremkomstmidler. I tillegg kan slike møter bidra til økt effektivisering, da toleransen for utenomsnakk antagelig senkes. Det er lettere å slå av en spontan vits i et fysisk møte enn i et digitalt, hvor man må trykke på en knapp for å få taletid. Det er nok ikke utenkelig at digitale møter blir vanligere i fremtiden.

1-metersregelen, hva gjør den med oss?

Oppfordringen om å holde en viss avstand til personer utenom husholdningen er fortsatt en offisiell retningslinje. Ingen vet hvor lenge det vil være slik. Hva gjør det egentlig med folk, det å ikke kunne klemme eller berøre kollegaer og venner, ja, selv familie? Man vet at berøring er viktig for oss mennesker. Blant annet er berøring knyttet til oksytocinproduksjon i hjernen, som øker følelsen av velvære og lykke.

For folk som bor i en husstand med flere personer er nok ikke dette et større problem. De har alle muligheter til å søke fysisk kontakt. For dem som bor alene derimot, enten det er snakk om studenter eller pensjonister, kan denne avstandsoppfordringen være krevende. Ikke bare skal man holde avstand, men øvrige retningslinjer setter jo også en begrensning på antall besøk. Og dermed forsterkes ensomheten ytterligere.

De fleste unge folk har heldigvis en digital kompetanse som gjør dem i stand til å leve et sosial liv over nett. Selv om sosialisering over nett antagelig ikke er fullgodt, er det i alle fall bedre enn å sitte mutters alene. Man vet jo at ensomhet kan være en trigger for psykiske lidelser.

Hva med den optimistiske globalismen?

Fri flyt av produkter, tjenester og folk: Globalismen i et nøtteskall. Det optimistiske synet på globalismen har stått sterkt i noen tiår, men nå har dette perspektivet fått seg en liten knekk. I vår globale verden er mange land totalt avhengige av et fungerende system for import og eksport. Dersom importen av essensielle varer skulle stoppe opp, kan dette ha fatale følger.

Tidligere i sommer annonserte Russland at de stanset all korneksport. Landet, som er verdens største eksportør av hvete, ville sikre sine egne interesser først. I våres så vi også at Polen stanset hundretusener av flasker med håndsprit på vei til Norge. Myndigheter verden over prioriterer som regel sine egne innbyggere først. Hva om importen av viktige medisiner, mat eller dyrefôr blir stanset? Ringvirkningene kan bli riktig stygge.

Hva med frykten?

Vi blir oppfordret til å begrense sosial kontakt utenom våre nærkontakter. Retningslinjene vurderes fortløpende, og endres stadig. Media er på ballen. Det er nok ikke rent få som tenker at det beste er å holde seg mest mulig unna folk, det vil si: Holde seg mest mulig hjemme. Noen opplever angst i disse tider, andre opplever at det blir mer stillesitting og mindre trening. Noe som naturligvis kan føre til mer overvekt og generelt dårligere helse. Det er vanskelige avveininger å ta i disse tider. Smittevernhensyn må veies opp mot hvordan tiltakene påvirker folkehelsen.

Det er ikke lett å spå fremtiden. Noen ting kan man gjerne se en fortsettelse av, som for eksempel økt selvforsyning og digitale møter. Andre ting vil man gjerne se en slutt på, blant annet isolasjon, ensomhet og hjemmesitting. La oss håpe at samfunnet snart går tilbake til normalen, og at besteforeldre igjen kan klemme barnebarna, og at studentene atter kan ta seg en skikkelig fest.