Voksne mennesker er kjedelige!

Voksne mennesker er kjedelige

Det er liten tvil om at voksne stort sett er kjedeligere og mer forutsigbare enn barn. Først og fremst er voksne mindre spontane, har dårligere fantasi og innlevelsesevne, i det hele tatt – de mangler en glød: De har forsømt barnet i seg selv!

Kanskje er det alle de sosiale spillereglene som kveler det frigjorte som småbarn preges av? Man får i oppveksten høre at man skal «være stille, sitte i ro, høre på de voksne, ikke krabbe på gulvet, holde seg unna vanndammene, ikke farge seg i ansiktet med tusj». Og slik fortsetter det. Gang etter gang. Beskjed etter beskjed.

Og resultatet er at det ville og utemmede, den barnslige spontaniteten, ekstasen som enten finnes i vanndammen eller under bordet, forsvinner, sakte men sikkert. Resultatet er et voksent menneske, oppdratt etter samfunnets retningslinjer og krav om sosial oppførsel, resultatet er rett og slett et kjedeligere menneske.

Allerede på slutten av barneskolen synes det: De har sluttet å leke med hverandre – de går med hverandre nå. Du finner dem ikke på bakken eller inne i busken, du finner dem stående i klynger. Prat og sladder er den nye aktiviteten. Unntaket er kanskje fotball – sport er en form for lek som godtas. Derimot, er man tolv eller tretten år og leker krig – da kan man regne med at man er utenfor; Det er synonymt med å være barnslig og dermed regnes man som en form for taper. I deres øyne selvsagt.

Og slik fortsetter det. Tenk deg om. Hvor mange voksne mennesker ser du balansere på en fortauskant? Hvor mange voksne mennesker synger høyt og livlig på bussholdeplassen? Hvor ser du voksne mennesker lekeslåss? Hvor ofte ser du voksne mennesker som leker? Hvor mange voksne mennesker ser du stråle av glede over synet av en blomst? Hvor ser du voksne mennesker som snakker med seg selv? Antagelig må man til nærmeste psykiatriske avdeling for å finne noe slikt. Enten dét, ellers må man dra ut på byen i helgen. Først når man er full våger man å slippe seg løs og gi blaffen i sosiale spilleregler.

Hva er poenget med å finne frem barnet i seg selv?

Hvorfor skal man egentlig finne frem barnet i seg selv? Barns forhold til lek foregår som regel på andre premisser enn «voksne leker», om man kan kalle det noe slikt. Når voksne mennesker skal «leke» benytter de seg av data- eller brettspill, eller spiller fotball eller tennis med noen venner. Dette er leker som jo er regelbundne og som ikke krever noen form for fantasi eller utpreget kreativitet.

Kreativitet og fantasi. Barn, derimot, har ofte en tendens til å finne på leker selv underveis. Det kan for eksempel være et rollespill, hvor man enten benytter seg selv eller en lekedukke for gi liv til rollen. Det kan være man leker familie, pirater, superhelter, krig – hva som helst. Det unike med slike rollespill er at de krever fantasi og kreativitet for at det i hele tatt skal bli noe ut av leken. Voksne mennesker kunne ha godt av å åpne seg for fantasien av og til, og la kreativiteten strømme på. Det er unødvendig å nevne at utøvende kreativitet er synonymt med sunnhet.

Forundring og filosofi. Voksne mennesker har også ofte avmystifisert virkeligheten for seg selv: De forundrer seg sjelden over tilværelsens gåter. Og det til tross for at menneskeheten, på tross av all sin samlede kunnskap, fortsatt ikke har kunnet besvare mange av de virkelig store spørsmålene. Tilværelsens gåter er der fortsatt, og ved å gjøre seg selv oppmerksom på dem, og reflektere over dem, kan man igjen få denne barnlige følelsen av at verden virkelig er et spennende og mystisk sted.

Slike tanker gir rom for hjernen til å tenke utover sine faste rammer. Slike tanker kan fjerne deg fra tankestøy om fortid og nåtid, og bringe deg rett inn i nuet. Et barn kan bli både lykkelig og ettertenksom av å betrakte noe så enkelt som et tre, når gjorde du sist noe slikt? Hva skal til for at du kan la fantasien vandre av sted, og ta deg med ut av de faste tankemønstrene dine? La fantasien leve!

Våge å være seg selv. Et annet essensielt poeng er dette med at alle de sosiale spillereglene kan bli et hinder for personlig vekst. I verste fall kan man jo utvikle sosial angst: Man kan bli redd for å drite seg ut. Det er viktig å tøyle strikken noen ganger, våge å være seg selv og gjøre det man egentlig har lyst til. Man skal gi blaffen i hva alle andre mener om seg selv, så fremt man kan stå inne for det man gjør eller har gjort.

Kanskje det er på tide med en forandring?

Neste gang du skal til butikken kan du jo for eksempel, med et lurt smil, rekke tunge til en forbipasserende? Inne i butikken kan du jo kanskje synge en fin sang, sånn som du gjør i dusjen? Og når du endelig er på vei ut av butikken, kan du jo rope: «Ha det bra alle sammen!». Du vil utvilsomt få noen rare blikk, men tenk hvor frigjort du vil føle deg!

  • Stepan Trofimovitsj

    Noen ganger er det som om verden rundt oss gjør oss trettere og eldre fortere enn vi liker. Se på verden gjennom et barns øyne, og se om det ikke setter litt mer farge på tilværelsen.